Tegneren Einarson var i mange år en aktet og kjær gjest i ulike byer i Norge.

Odd Einarson ble født i 1910 i Bergen, men hadde base i Kragerø da han døde i 1992.
Men mellom der levde han en omflakkende bohemtilværelse i sitt rullende atelier, bilen Ruslebo. Og med alpelue og frodig skjegg var han lett gjenkjennelig.
Mellom 1947 og 1985 portretterte Einarson mer enn 500.000 nordmenn og svensker. Og på sine karikaturtegninger brukte han ikke mer enn tre- til fem minutter på å få ønsker resultat.
Einarson var flere ganger på besøk på torget i Sarpsborg, der det gjerne oppsto kø foran Ruslebo. Disse to bildene viser et besøk i juni 1976.
Odd Einarson gjorde imidlertid mer enn tegne folk. Han var også en anerkjent kunstmaler med utdanning fra Berlin. Einarson er for øvrig innkjøpt av Nasjonalgalleriet.
Den skjeggprydede kunstneren var også en svært politisk bevisst samfunnskritiker. Noe han viste både gjennom malerier og satiriske kommentartegninger.

Sammen med tegnerkollega Ernst Berentsen utga han den samfunnskritiske tegneserieboka «Du slette tid». Det skjedde allerede i 1935.
Etter andre verdenskrig utga han de satiriske tidsskriftene «Trollspeilet» og «Paragraf 100».
Odd Einarson er far til til brødrene Oddvar- og Eldar Einarson, som begge blant annet et kjent som filmskapere.

Året er 1980 og stedet er Saga Hotell i Sarpsborg. Foran meg sitter en landets største kulturpersonligheter, hedersmannen og teaterikonet Per Aabel. På rommet hans befinner seg også en annen hedersmann, journalisten Åsmund Øisang.

De to prater om løst og fast, men med hovedfokus på Aabels kommende forestilling på Folkets Hus. De to finner raskt tonen, og for meg som fotograf og tilhører blir det en minneverdig stund.
Aabel døde i 1999, 97 år gammel. I løpet av sitt lange liv satte han sitt preg på norsk kulturliv både som skuespiller, tegner, danser, instruktør og koreograf. Han mottok æreslønn fra staten og ble også begravet på statens bekostning.

Åsmund Øisang ble ikke like gammel. Han gikk bort i 1995 og jeg har savnet ham hver dag siden. Ikke bare hadde han en fantastisk penn, han var også en særdeles god kollega, kamerat og humørspreder av rang.

Jeg tror også jeg har mange lesere med meg når jeg sier at Øisangs faste spalte «Uka som gikk» inneholdt noe av det mest fornøyelige som har stått på trykk i Sarpsborg Arbeiderblad. Der tok han for seg ukas hendelser med ironi, humor og et skrått blikk. Åsmund Øisang var for øvrig røykernes siste beskytter i Sarpsborg. Av den grunn er det også en viss ironi i at tobakken nok var en vesentlig årsak til sykdommen, som til slutt tok hedersmannens liv.

Året er 1980 og stedet er Saga Hotell i Sarpsborg. Foran meg sitter en landets største kulturpersonligheter, hedersmannen og teaterikonet Per Aabel. På rommet hans befinner seg også en annen hedersmann, journalisten Åsmund Øisang.

De to prater om løst og fast, men med hovedfokus på Aabels kommende forestilling på Folkets Hus. De to finner raskt tonen, og for meg som fotograf og tilhører blir det en minneverdig stund.
Aabel døde i 1999, 97 år gammel. I løpet av sitt lange liv satte han sitt preg på norsk kulturliv både som skuespiller, tegner, danser, instruktør og koreograf. Han mottok æreslønn fra staten og ble også begravet på statens bekostning.

Åsmund Øisang ble ikke like gammel. Han gikk bort i 1995 og jeg har savnet ham hver dag siden. Ikke bare hadde han en fantastisk penn, han var også en særdeles god kollega, kamerat og humørspreder av rang.

Jeg tror også jeg har mange lesere med meg når jeg sier at Øisangs faste spalte «Uka som gikk» inneholdt noe av det mest fornøyelige som har stått på trykk i Sarpsborg Arbeiderblad. Der tok han for seg ukas hendelser med ironi, humor og et skrått blikk. Åsmund Øisang var for øvrig røykernes siste beskytter i Sarpsborg. Av den grunn er det også en viss ironi i at tobakken nok var en vesentlig årsak til sykdommen, som til slutt tok hedersmannens liv.

Disse bildene ble tatt i 1980. Vi var på nattskift på Smelteverket på Hafslund. Blant arbeiderne denne natten var ei jente, May Britt Haugen.

Hun hadde valgt en svært så tøff jobb. Smelteverket produserte ferrosilisium, og varmen fra smelteovnene var enorm. Særlig under tappingen av ovnen. Da kunne gnister brenne hull i klærne. Men May Britt var ikke alene om å være jente på “gølvet” i industrien på den tiden. Jentene var i høyeste grad til stede. På Borregaard, ABB, Peterson, Glomma og Greaker.

I 2002 var det helt slutt for Smelteverket. Etter 103 år ble fabrikken lagt ned. Hafslund solgte Smelteverket til Ila Lilleby i 1989, og etter det kom bedriften aldri helt på fote. De siste årene var Smelteverket på amerikanske hender, men de fikk aldri en kraftavtale det gikk an å leve med. Det er, med andre ord, lenge siden det røk fra pipene på Hafslund-jordene.

Med et knippe kjente og kjære sarpinger ønsker jeg alle SAs lesere et riktig godt nytt år!

Thorvald Gressum og Bjarne «Rose» Andresen.

Alf Fredriksen

Rudolf Grønberg

Arne Børsand

Gunnar Stang

Robert Mellum og Ole «Buss-Ola» Løkke

Thorkil Pedersen

Med disse bildene fra Ungdoms-koret Exodus og Skjeberg kirkekors julekonsert i 2010, vil jeg ønske leserne av denne spalten en riktig god jul.

Jeg håper dere vil ta med dere disse ordene fra Jeanna Oterdahl inn i denne deilige juletid. De er hentet fra sangen «När det lider mot jul»:

«Det strålar en stjärna för underligt blid
I öster på himlen hon står
Hon lyst över världenes oro och strid
I nära två tusenda år
När dagen blir mörk och när snön faller vit
Då skrider hon närmre, då kommer hon hit
Och då vet man att snart är det jul»

Den var ikke akkurat noe vakkert skue. Men likevel er det dem som savner det som i flere år var byens landemerke, Borregaardspipa.

Disse bildene viser pipa mens et tysk firma er i gang med rivningsarbeidene. På hovedbildet synes blant annet skyggene av helikopteret som ble brukt for å forevige begivenhetene.
I september 2008 forsvant pipa, som hadde stått som et landemerke siden 1976.
Det var daværende miljøvernminister Gro Harlem Brundtland som da påla Borregaard å bygge den 150 meter høye pipa.
For en person med normal kondisjon tok det rundt en halvtime å ta seg opp til toppen via de innvendige trappene.
Men var ikke bare folk med lovlige ærend som tok seg til topps i Borregaardspipa. Før byggeheisen ble fjernet klarte for eksempel en kar å ta med seg mopeden sin opp på toppen, der han kjørte flere runder med tohjulingen før han bega seg ned igjen.
Også folk fra miljøvernorganisasjoner klarte å bestige pipa, der de festet banner med godt synlige slagord.
I tillegg har det vært folk på pipa, som har valgt å ta en betydelige lettere vei ned enn den de kom opp. Da dreide det seg om basehoppere, som ikke klarte å motstå fristelsen til å prøve sine fallskjermer fra den ruvende betongkolossen.

Bildet to viser noe av alt armeringsjernet som ble tatt ut før riving. Dette ble siden gjenbrukt i forbindelse med andre byggeprosjekter.
På bilde tre synes betongpiggemaskinen som det tyske firmaet brukte under deler av riveprosessen.

Selv om Borregaardspipa ikke var noen pryd for øyet, var mange sarpinger likevel stolte av den. Jeg hører stadig fra folk som savner det 150 meter høye landemerket.

I 1979 gjestet gardemusikken og drilltroppen Sarpsborg. Og det gamle busstorget var arena for kongens spillemenn.
Både drilltropp og glade musikanter imponerte stort. Under ledelse av dirigentene Rolf Nøddelund og Kjell Hagen tok militærkorpset den janitsjarglade byen med storm.

Blant de mange dyktige musikerne befant seg også en ung og fremadstormende sarping. Han heter Per-Åge Fjelltorp, og poserer på bilde to med sin velbrukte tuba. Nevnte tuba skulle for øvrig ikke bli hans siste blåseinstrument. For siden den gang har korpsmusikk vært en rød tråd i Fjelltorps liv. Han er fortsatt aktiv i Sarpsborg janitsjarkorps, hvor han også i flere år var leder. I tillegg driver han musikkforretning og instrumentmakerverksted i Sarpsborg sentrum.

Da gardemusikken gjestet busstorget var Einar Skau sjef for de militære musikerne. Det kongelige musikkorpset har gjennom mange år vært kjent for å bestå av svært kompetente unge musikere. Gardemusikken har flere ganger også høstet stor anerkjennelse utenfor landets grenser.
Korpset består utelukkende av vernepliktige soldater, som må gjennom nitid prøvespilling før de blir en av de 60 utvalgte som utgjør det anerike musikkompaniet.