Disse bildene er tatt før fotballspillere forlangte kunstgress og innendørshaller for å utøve sin idrett.

Det er hardhauser fra det rotekte Brevik-laget Sparta som er avbildet. Bildene er tatt i forbindelse med en treningskamp i 1977.

På hovedbildet sees Tor Segerblad, Bjørn Lorentzen, Gunnar Stanley Fredriksen og Steinar “Pøsen” Martinsen.

Segerblad var skjebring, men spilte for Sparta en kort periode på slutten av 70-tallet. Lorentzen (i midten) var keeper i klubben i to perioder. Etter først å ha lagt opp, lot han seg overtale til et comeback fordi Sparta da var i beit for keepere.

Mannen var for øvrig en hardhaus av de sjeldne, og ga seg ikke med A-lagsfotball før etter passerte 40. Lorentzen var dessuten bandykeeper, der han framsto like uredd og tøff som på fotballbanen.
Gunnar Stanley Fredriksen (til høyre) spilte i Sparta i mange år, men har også vært innom andre klubber. Blant dem SFK. Fredriksen scoret en del mål, men var dessuten viden kjent for sine kroniske strekkskader.

Steinar “Pøsen” Martinsen har også han opptrådt for andre lokale klubber, men spilte i mange år i blå og hvit Sparta-trøye, og har siden markert seg både som fotballeder, radiomann og arrangør av fotballturer. “Pøsen” er for øvrig en ihuga Manchester City-supporter med sesongkort på Ethiad stadium.

Bildet to, som viser Tor Segerblad, illustrerer godt baneforholdene denne marsdagen. Leire, snø og kulde var noe fotballspillere levde godt med på den tiden. Og selv om baneforholdene på vinterstid ikke akkurat var innbydende, var rekrutteringen til lokalfotballen langt større da enn nå.
Dette var lenge før Østfoldhallens tid, og også før mannfolk begynte å trekke innendørs, utstyrt med plastkøller og ball for å spille innebandy vinterstid.

I 1977 var menn fortsatt menn. Fotballstøvlene var svarte og verken hårspray eller ørepynt var å se i de mange stusslige garderobene rundt på de forskjellige arenaene.

Kristen Klaveness (1917-2001) var direktør på Borregaard fra 1950 til 1979.

Disse fotografiene er ifra et ”hjemme-hos-besøk” hos Borregaard-direktøren i april 1976. Jeg husker det fortsatt godt, ettersom det var blant de første jobbene mine som frilansfotograf i SA.

Kristen Klaveness gjorde inntrykk på meg. En leder av den gamle skolen og hedersmann helt ut til fingerspissene. Han bodde sammen med kona Ingse på Ringsrød på Eidet i Tune. Direktøren var med på lede Borregaard i en periode da bedriften vokste til den største og viktigste treforedlingsbedriften i landet vårt.

Han var en betydningsfull person på mange områder med omfattende kunnskaper. I tillegg til å styre en stor industribedrift, var han en ivrig friluftsmann med stor sans for jakt og fiske. Han var også en habil amatørbotaniker.

Før han begynte på Borregaard, var Kristen Klaveness diplomat. Blant annet var han sekretær for Trygve Lie og for utenriksminister Hallvard Lange. Han behersket i alt åtte ulike språk.

I Peer Gyntveien barnehage fikk jeg meg noen nye lekekamerater gjennom kameraet. Bildene er tatt i 1976 under åpningen av den nye barnehagen på Kurland. SA skulle dekke begivenheten – og jeg hadde med meg to kameraer.
Noen av barna fikk låne det ene kameraet mitt, først og fremst fordi de var voldsomt nysgjerrige på det profesjonelle apparatet jeg hadde med meg. Men også fordi jeg håpet på at kanskje barna skulle se annerledes på verden gjennom linsen. Der tok jeg feil. Det var ikke all verden til bilder barna knipset denne åpningsdagen, så det ble mine egne bilder som ble benyttet i ettertid.

Kameraet barna lånte var for øvrig et Nikon F2 med motor. Dette var det andre systemkameraet jeg eide. Det første, et Nikon F, holdt jeg i hendene og foreviget de fotograferende barna med.
For de fotointeresserte kan jeg nevne at F-modellen kom på slutten av 60-tallet, mens F2-utgaven var helt nytt da barna fikk låne det på barnehage-åpningen. Jeg har eid alle F-utgavene til og med F5. Nå har den digitale verden tatt over og vi er godt i gang med D-modellene til Nikon.
I forbindelse med denne spalten har jeg forsøkt å finne ut av hva barna på bildene heter. Ingen har kunnet hjelpe meg med det. I dag er de trolig rundt 40 år. Men dersom du kjenner dem, så meld gjerne fra til avisa.

Han ble døpt Arne Otto Lorang Andersen. Men det var under navnet Arnardo den avdøde sarpingen ble rikskjendis.

Arne Arnardo er utvilsomt en av de største kjendisene byen har fostret. Og i likhet med undertegnede hadde sirkuskongen sin oppvekst på Alvim.
Selv hadde jeg glede av å treffe Arnardo ved en rekke anledninger. Både han og sønnen Arild var alltid imøtekommende og hyggelige.
Det samme var datteren Wenche, som dessverre ble rammet av kreftsykdom og døde altfor tidlig.

Arne Arnardo ble født i 1912 og døde i 1995, 82 år gammel.

Arnardo begynte som trapesartist, og i 1949 opprettet han Norges første omreisende sirkus. Der var han først og fremst sirkusdirektør, men opptrådte også i mange år som hypnotisør, tryllekunstner og mye annet.
Cirkus Arnardo ble raskt en suksess, og de gangene sirkuskongen gjestet sin fødeby var det en stor begivenhet i Sarpsborg.

Bilde nummer en er tatt under en forestilling i Sarpsborg i 1982, og mannen som deler ut blomstene var også et kjent ansikt. Robert Mellum ble riktig nok aldri rikskjendis, men her i byen visste alle hvem Robert var. Blant annet gikk han alltid først da byens hvite gutter (guttemusikken) var ute og marsjerte.

Arne Arnardo holdt seg i manesjen helt til det siste. Han døde under en forestilling på Tøyen i Oslo. En forestilling som likevel ikke ble avlyst. I tråd med sirkuskongens eget ønske fortsatte den kun avbrutt av melodien «The show must go on».

Bilde to er fra en forestilling i Råde i 1977. Å få kvinner til å sveve var ingen kunst for Arnardo.

Det siste bildet tok jeg i 1975 i Folkets Hus, der glade barn fikk møte sitt store idol.
Cirkus Arnardo holder fortsatt koken. Nå under ledelse av sønnen Arild og barnebarnet Helen.
Sarpsborgs store sønn ligger for øvrig begravet på Vestre Moland kirkegård i Lillesand.

Også i påsken 1976 satt nordmenn i lang kø over svenskegrensen.

Hovedbildet er tatt ved Svinesund på skjærtorsdag i nevnte år. Bilene var ikke de samme, men det var køene.

Den gang ble det handlet slikkerier og andre spennende ting i telt og juggelboder.
I dag har de store kjøpesenterne overtatt på den andre siden av grensen, og nordmenn begrenser ikke lenger svenskehandelen til påsken. Ved Nordby er handelen i det gigantiske kjøpesenteret stor hver eneste dag året rundt. Ikke minst på søndager. Et besøk der må fortone seg som en mareritt for dem som driver butikk og næringsmiddelrelatert virksomhet i Østfold.

At så mange nordmenn bruker sin etterlengtede fridag på jakt etter billig flesk og colabokser må for øvrig være et tankekors for flere enn dem som forsøker å leve av handel på norsk side. Her har den tradisjonelle søndagsturen i skog og mark utvilsomt fått en usunn konkurrent.
Skjærtorsdag er det for øvrig ikke bare handel som opptar østfoldinger på svensketur. Det vet Strømstadpolisen det meste om. Flatfyll og harrybiler i kortesje er det som da preger bybildet i den lille kystperlen.

Bilde to viser den, gode gamle Svinesundbrua, mens du på bilde tre kan se at E6 i 1976 gikk tvers gjennom Sarpsborg (Olav Haraldssons gate).
Damen på bildet forsøker å krysse veien, hvilket ikke var helt ufarlig selv med lysregulering.
Selv om E6 nå er lagt i firefelt på utsiden av byen er det fortsatt mye trafikk i den samme traseen. Og da spesielt i rushtiden.

Det har vært mange fartsfester på Kalabanen opp gjennom årene. Og i 1977 ble det norsk seier i nordisk mesterskap for lag.

Med på det norske langbanelaget var den legendariske «venstrebenssleperen» Jan «Fæskern» Jacobsen fra Bede og arrangørklubben NMK Sarpsborg. På hovedbildet blir han gratulert av en annen kjent sarping, stevneleder og mangeårig leder i NMK Sarpsborg, Ottar Strømberg. Sistnevnte trappet etter hvert ned sitt engasjement innenfor motorsporten for å nyte livet på golfbanen.

Men heller ikke der ble det mye tid til å dyrke seg selv. Som den ildsjelen han er, ble Strømberg raskt stevneleder og arrangementsansvarlig også for golfturneringer. I dag er han blant annet konsulent for golfforbundet med ansvar for å lære opp tillitsvalgte i klubbene til å arrangere turneringer.

Jan Jacobsen gikk dessverre bort i 2009, 68 år gammel. Motorsykkel var hans hovedinteresse gjennom hele livet. Helt til det siste kjørte Jan oldboys-løp både i speedway og på langbane. Voldsomme krasj og skader stoppet ikke «Fæskern». Så fort han var noenlunde restituert var han tilbake i sadelen.

I 1977 under nordisk lagmesterskap på hjemmebane kjørte Jan Jacobsen for et særdeles godt norsk lag. Med var både Dagfinn Dahl, Øyvind Røgeberg, Kjell Arvid Gimre og den gamle storstjernen Jon Ødegård fra NMK Sandnes og Jæren.

På Kala i gode, gamle dager møtte det opp tusenvis av sarpinger for å se de tøffe karene kaste seg inn i svingene med en fart på 180 kilometer i timen. Det voldsomme bulderet fra 500 kubikks maskinene var hørbare på lang avstand, mens eimen av metanolduft lå tungt over banen. I dag er ikke langbanestevnene like mange. For de fleste rundbaneentusiaster er det nå speedway som gjelder.

For oss med noen år på baken er likevel langbane det råeste, og det var for øvrig ikke bare solosykler som var i aksjon på Kalabanen. Minst like spennende var det å se på sidevognene, der særlig«burkslavene» eller passasjerene om du vil, hadde en utsatt og til dels farlig jobb. På bildet to synes en slik ekvipasje. På bilde nummer tre synes nevnte Jacobsen sittende i sin gamle Volvo Duett. For øvrig en bil som fortsatt var i hans eie ved livet slutt.

Det har vært mange fartsfester på Kalabanen opp gjennom årene. Og i 1977 ble det norsk seier i nordisk mesterskap for lag.

Med på det norske langbanelaget var den legendariske «venstrebenssleperen» Jan «Fæskern» Jacobsen fra Bede og arrangørklubben NMK Sarpsborg. På hovedbildet blir han gratulert av en annen kjent sarping, stevneleder og mangeårig leder i NMK Sarpsborg, Ottar Strømberg. Sistnevnte trappet etter hvert ned sitt engasjement innenfor motorsporten for å nyte livet på golfbanen.

Men heller ikke der ble det mye tid til å dyrke seg selv. Som den ildsjelen han er, ble Strømberg raskt stevneleder og arrangementsansvarlig også for golfturneringer. I dag er han blant annet konsulent for golfforbundet med ansvar for å lære opp tillitsvalgte i klubbene til å arrangere turneringer.

Jan Jacobsen gikk dessverre bort i 2009, 68 år gammel. Motorsykkel var hans hovedinteresse gjennom hele livet. Helt til det siste kjørte Jan oldboys-løp både i speedway og på langbane. Voldsomme krasj og skader stoppet ikke «Fæskern». Så fort han var noenlunde restituert var han tilbake i sadelen.

I 1977 under nordisk lagmesterskap på hjemmebane kjørte Jan Jacobsen for et særdeles godt norsk lag. Med var både Dagfinn Dahl, Øyvind Røgeberg, Kjell Arvid Gimre og den gamle storstjernen Jon Ødegård fra NMK Sandnes og Jæren.

På Kala i gode, gamle dager møtte det opp tusenvis av sarpinger for å se de tøffe karene kaste seg inn i svingene med en fart på 180 kilometer i timen. Det voldsomme bulderet fra 500 kubikks maskinene var hørbare på lang avstand, mens eimen av metanolduft lå tungt over banen. I dag er ikke langbanestevnene like mange. For de fleste rundbaneentusiaster er det nå speedway som gjelder.

For oss med noen år på baken er likevel langbane det råeste, og det var for øvrig ikke bare solosykler som var i aksjon på Kalabanen. Minst like spennende var det å se på sidevognene, der særlig«burkslavene» eller passasjerene om du vil, hadde en utsatt og til dels farlig jobb. På bildet to synes en slik ekvipasje. På bilde nummer tre synes nevnte Jacobsen sittende i sin gamle Volvo Duett. For øvrig en bil som fortsatt var i hans eie ved livet slutt.

Dukkefilmen Flåklypa Grand Prix er tidenes største norske filmsuksess. Suksess ble det også da fullskalamodellen av Reodor Felgens racerbil ble vist i Sarpsborg.

Det var i 1975 av det norske folk gikk mann av huse for å se Flåklypa Grand Prix på kino. I filmen blir bilen sabotert av hovedrivalen Rudolf Blodstrupmoen og hans synske medhjelper Mysil Bergsprekken. Likevel klarer Felgens lille racingteam å beseire både Blodstrupmoen, Ronny Medelssvensson, Carlos Fandango, Heinrich von Schnellfahrer og alle andre konkurrenter i bygda Flåklypas eget Grand Prix.
Året etter bygget den italienske karosserimakeren Ermanno Martinuzzi en ekte og kjørbar Il Tempo Gigante i Ivo Caprinos studio på Snarøya. Bilen var en tro kopi av den Kjell Aukrust tegnet til filmen året før.

Samme år, i 1976, ble bilen vist i Sarpsborg. Bak rattet satt ikke Reodor Felgen, men Ivo Caprino. Og i likhet med filmen trakk også bilens blotte nærvær til seg folk som fluer på fluepapir. Det var 17. mai stemning og vel så det da Il Tempo Gigante var hovedattraksjon i bilkortesjen gjennom sentrum.
På det første bildet jobber Ragnar Froberg, som på den tiden var sjef i Epa, frenetisk med å rydde unna folk slik at den staselige doningen kan fortsette sin triumfferd gjennom Sarpsborgs gater.
Jeg tror dessverre ikke noe lignende kunne skjedd i dag. Nå skal det nok mer til enn en hjemmekonstruert racerbil for å trekke den oppvoksende slekt bort fra PC-ene sine og til folkefest i sentrum.
Fullskalamodellen av Il Tempo Gigante ble ferdigstilt 12 måneder etter det ble påbegynt. Motoren yter over 500 hestekrefter. Bilen er registrert, men støynivået er så ekstremt at når den en sjelden gang kjøres, skjer det på et lukket område. I dag står nasjonalklenodiet på fire hjul parkert iHunderfossen Familiepark i Øyer.
Også flere andre biler ble vist under bilparaden i Sarpsborg i 1976. Blant dem Il Lento Volante, som kan sees til venstre på bilde nummer to.

På bilde tre synes Ivo Caprino bak rattet i sitt hjertebarn. Nevnte Ragnar Froberg er blant dem som fikk være med på ferden.