Mange vil huske Sarpsborg torv som dette. Men ingen av skulpturene på bildet blir å se på det nye torvet.

En hustrig desemberkveld i 1975 tok jeg dette bildet på en vandring gjennom sentrumsgatene. Da var det bare tre år siden vannskulpturen i forgrunnen, «Familien» av Nicolai Schiøll, ble avduket. Og fortsatt var det sju år til Kreditkassens bankbygg – som senere er blitt til Storbyens glassfasade – skulle åpnes.

Med jevne mellomrom blir torvet diskutert heftig i leserbrevspaltene i avisa. I våre dager går diskusjonen også på nettet. Senest denne uka har debatten gått høyt etter at det ble kjent at den planlagte torvrestauranten blir vesentlig dyrere enn planlagt.

Byens senter kommer uansett til å framstå i en helt annen drakt når byggearbeidene er ferdige en gang ut på høsten i år. Blant annet blir verken «Familien» eller «Tømmerfløteren» i bakgrunnen å se på den nydesignede plassen.

Sistnevnte har jo funnet sin plass i Glengshølen, der den sannsynligvis blir stående.

Det skulle derimot ikke forundre mye om det kommer opp en debatt om Olavstatuen på Lilletorvet. Flere har tidligere tatt til orde for å flytte den til sentrums fremste samlingspunkt.

Men om byens grunnlegger får ruve over torvet i sin egen by, vet vi altså ikke før til høsten.

Dette vårmotivet er hentet fra Bjørnlandbakkene på vei mot Trøsken, helt i slutten av mars 1982.

Sola driver restene av vinter bort, bortsett fra salt-eimen som sikkert river litt i nesa til mannen som er ute med hest og kjerre.

Det får meg til å tenke på den livsbane jeg havnet i. Jeg må innrømme at jeg alltid har drømt om å bli jagerflyger, men innser etterhvert at det toget har gått. Dessuten går utviklingen mot førerløse kampfly. Og all den negative debatten rundt innkjøp av de nye JSF-kampflyene, gjør mine drømmer enda mer luftige. Derfor vil jeg helst bli saltbilsjåfør i mitt neste liv.

En usedvanlig trygg arbeidsplass, for hvem har hørt om saltingsbudsjetter som er overskredet, til tross for at det saltes hemningsløst på norske veier gjennom hele vintersesongen? Dessuten frister det med åtte måneder sommerferie som saltbilsjåfør.

Da kan jeg jo eventuelt jobbe som frilansfotograf – hvis jeg skulle trenge litt ekstra salt i maten.

Året var 1976, datoen var 1. september. Underskjønne Silvia Sommerlath var nygift med svenskekongen, og skulle få sin ilddåp som dronning i Stenungsund i Sverige.

Dit, til idylliske Södra Bohuslän, ble vi sendt på reportasjeoppdrag, journalistkollega Ingrid Aune og undertegnede, for å overvære at dronningen døpte seilbåten Sverige.

Det var et enormt presseoppbud på det lille stedet – kanskje ville ikke et sånt arrangement fått samme oppmerksomhet i dag. Pressefotografer fra Norge, Sverige og en rekke andre land sto tett i tett for å sikre seg blinkskudd av det ferske kongeparet. Jeg sto nær nok til å se blikket kongen kastet på sin nybakte frue, som han hadde truffet under de olympiske vinterlekene i München.

Når jeg tenker tilbake kan jeg ikke si annet enn at det var spesielt å være med på dette sirkuset; som ung fotograf hadde jeg aldri opplevd noe lignende.

Det er nå 34 år siden denne begivenheten – og dronning Silvia har etter hvert hatt utallige oppdrag, både i hjemlandet og ute i verden. I år fyller hun da også 67 år.

Den største begivenheten i det svenske kongehuset i år har likevel ikke den fortsatt populære dronningen i sentrum, men hennes eldste datter Victoria. Når hun gifter seg med Daniel Westling 19. juni, vil nok medieinteressen overgå selv denne seilbåtdåpen i Stenungsund.

Svaleskiva ble åpnet i 1983 og svært mange sarpinger har testet øl, spekemat og pølser i bryggeriets kjeller.

Thor Martinsen tapper stolt øl fra tappekrana på bryggeriets representasjonslokale, Svaleskiva. Han jobbet nesten 50 år ved byens bryggeri og hjalp Egenæs-familien med servering og kelneroppgaver de siste årene.

Finn Johansen, som hele tiden har hatt ansvaret for lokalet, forteller SA at tappetårnet på bildet er fra før krigen. Det sto opprinnelig på en restaurant som var inne på bryggeriområdet.

Svaleskiva skulle være åpent for byens befolkning og mang en forening har hatt sine årsmøter der. Fast tradisjon er å servere øl, mineralvann, pølser og potetsalat, noen ganger spekemat.

Bryggeriet stiftet også tyrolerorkesteret Die Borgeroler, med folk fra Sarpsborg Janitsjarkorps. Ved festlige anledninger ble det svinget på seidelen og sunget for full hals, akkompagnert av korpsmusikere «mit Läderhosen».

Få går tørste ut fra Svaleskiva og det har i alle år vært veldig populært.

Frem til 1955 var det tapperi i kjelleren, før det ble lagerrom i 1975. I 1983 sto Svaleskiva klar for lystige og ivrige sjeler.

Tom Robinson i Tom Robinson Band er mannen bak hiten 2-4-6-8 Motorway.

Det var i 1978 bandet slapp plata «Power in the Darkness» som hiten er hentet fra. To år senere dukket den engelske låtskriveren og bassisten opp på Kalvøyfestivalen.

Hans streite drive all night-låt ble aldri hans signaturlåt.

Homoseksuelle Tom Robinson satte dypere spor etter seg i New Wave-tida på slutten av 70-tallet med den BBC-bannlyste, skeive låta Glad To Be Gay og med venstreradikale tekster som i låtene Up Against the Wall og Power in the Darkness.

Sistnevnte låt dukket også opp i en norsk versjon – «Makta er i mørket/Terror kommer fra Unge Høyre fløy» – med nyveivbandet Hans Jægers Grav.

Med åra myknet Tom Robinson opp, både når det gjaldt legning og musikk. Pønken ble glattere, han ble glad i ei dame og skrev låta Having It Both Ways. Og ikke nok med det – i dag jobber han i BBC.

I kanalen som bannlyste låta hans guider Robinson lytterne fram til ny musikk og nye band på nettet. Kanskje finner han et band som etter hvert dukker opp på Kalvøy-babyen Øyafestivalen eller en av de mange andre festivalene i Norge.

Disse damene fikk meg instinktivt til å heve 200-millimeteren en oktoberkveld i 1980. Det skulle jeg tydeligvis ikke gjort. Stedet er Paris og den berømte nattklubben Moulin Rouge på lystige Pigalle. Straks jeg hadde fyrt av noen salver med motorkameraet, la det seg en tung hånd på skulderen – og jeg ble kastet ut. For dette eksklusive etablissementet hadde selvfølgelig fotoforbud. Men de andre sarpingene som var til stede, på SA-lesertur, kunne i hvert fall fortelle at det var et artig show med mye mer enn naken hud. Selv om et av de siste høydepunktene for meg var et kjempeakvarium som steg opp av scenegulvet – fylt av nakne damer. Det er ganske sikkert ikke bare jeg som har brutt noen normer på den ærverdige røde møllen fra 1889 med sine can can-damer. Her snek også den kortvokste kunstneren Henri Toulouse-Lautrec seg rundt de langbente skjønnhetene for over hundre år siden. Mange vil sikkert huske å ha sett de fantastiske plakatene han laget, blant annet for Moulin Rouge og rundt på de lokale gledeshusene på Montmartre.

Kulde og glatte fortau blir en stadig større prøvelse.

Våre kjære meteorologer er på ferde om dagen og skaper forferdelse. De melder at det kalde været kan holde seg langt ut i januar måned. Det er slått frampå med både 15 og 20 minusgrader i Østfold. Brrrr!

Bildet jeg i dag presenterer er fra en tidligere kuldeperiode. Det er tatt 13. desember 1981, da gradestokken hadde puslet seg nedover og endte på hele 20 minusgrader. Det var som kulda bet seg fast i ansiktshud og valne hender som holdt fotoapparatet. Det var heller ikke et menneske å se. Naturligvis ikke. Bare løskatter og brunstige bikkjer hadde noe ute å gjøre i slik sprengkulde.

Bildet viser et utsnitt fra Fiske båthavn i Moss, rett vest for innseilingen til Bastøfergene. Det er en stor og moderne havn som stadig er under ekspansjon. I løpet av fjoråret har Moss kommune bevilget 8-9 millioner kroner for å forskjønne området med unike strender og gangveier som snor seg utført i tre – selvsagt med enorme budsjettoverskridelser.

Men sikten på fotografiet er hemmet av den sterke frostrøyken som helt hindrer oss i å se fastlandet på den andre siden. I bakgrunnen på bildet ser vi ombygde fiskefartøy som har blitt flotte lystbåter. De er for tunge til å hales på land. Men ellers ser vi et knippe båter som for lengst skulle vært beskyttet av presenninger på landjorda.

Uansett så fornemmes kulda fysisk når vi ser på bildet – et ubehag som bare forsterker seg med årene som hastig fyker av gårde.