Vant «kjemi OL» i 1972

I 1972 skrev Leif Jenssen seg inn i norsk idrettshistorie med gullskrift.

Vektløfteren fra Lenja Atletklubb i Fredrikstad knuste både russere og andre under OL i München, og sørget for en av to norske gullmedaljer mesterskapet. Den andre besørget Knut Knudsen i banesykling.
I ettertid har ikke Jenssen lagt skjul på at han var full av anabole steroider da gullet ble sikret. Men det betyr ikke at han jukset. For i 1972 fantes ikke steroider på noen forbudsliste. Og det var bare å gå til huslegen for å få den tilmålte dosen av dianabol. Hvilket Jenssen også gjorde.
Ifølge den råsterke Fredrikstad-karen brukte 49 av de 50 beste løfterne akkurat det samme middelet under «kjemi OL» i Tyskland. Det ble med andre ord konkurrert på like fot.
Den gang var det åpning for å stappe i seg mange forskjellige substanser på lovlig vis. Stoff, som opium, amfetamin og morfin var det dog ikke aksept for. Noe som blant annet førte til disking av en østerriker, som skal ha vært så full av amfetamin at selv de mest narkoliberale fikk bakoversveis.
Men vodka var lovlig. Noe Leif Jenssen visste å utnytte. For da russerne nådde tre i promille på fester etter stevner ble de også svært medgjørlige. Hvilket gjorde at Leif Jenssen kunne ta kopier av deres ellers så hemmelige treningsdagbøker.
Året etter OL, i 1973, ble heldigvis også anabole steroider oppført på forbudslisten, og Leif Jenssen sluttet da å bruke stoffet.
Men ikke alle vektløftere la kjemien til side. Etter hvert ble også veksthormoner utbredt.
Da Jenssen på 80-tallet ble norsk landslagstrener spurte han flere ganger russerne om dem han konkurrerte mot som aktiv. Da fikk han vite at hele det russiske landslaget fra 60-tallet for lengst var gravlagt. Kjemikaliene de hadde inntatt over en lang periode ble for mye for et menneskehjerte.
Dagens hovedbilde, som er tatt i 1977, viser Leif Jenssen under dopingkontrollen etter et stevne i Moss der han avgir urinprøve.
De to andre bildene skriver seg fra samme stevne. Foruten Jenssen i aksjon synes også legen Svein Oseid, som tillegges mye av æren for at det norske antidopingarbeidet ble igangsatt. I disse dager forsøker noen å beskylde våre kjære langrennsløpere på 90-tallet for å ha bloddopet seg. At norske syklister, friidrettsutøvere, vektløftere og andre har syslet med juks er til å bære. Men at noen, for øvrig helt uten bevis, prøver å skitne til grisebønder fra Øyer og nasjonalikon fra Nannestad, er ikke til å leve med. Selv mener jeg alle slike insinuasjoner bunner i misunnelse. Våre helter på bortoverski er like rene som nyfallen snø på Sjusjøen.

Vist 3311 ganger.
Annonse