Viser arkivet for november, 2013

I krabbefart gjennom byen

På Glomma var det mange skjær i sjøen for dyptstikkende Krabben. Men også veien dit var tornefull og lang.

Det er lenge siden Krabben-båtene gikk i rute fra Indre Østfold til Sarpsborg. Gleden var derfor stor da «nye» Krabben, i 1986, skulle settes i drift som turbåt på samme elvestrekning. Og mang en sarping fikk da også oppleve fine turer med turistbåten, som før den ble sjøsatt ovenfor fossen lød navnet Skjærhalden. Mer illevarslende var det at skuta var registrert i Fredrikstad. For ikke alle derfra finner seg til rette i Sarpsborg. Ei heller Krabben, som flere ganger grunnstøtte i løpet av de årene den var turistattraksjon i Glomma.

Den siste grunnstøtingen skjedde i juni 2000. Og ei åpen luke til septiktanken sørget da for at bergingsaksjonen gikk rett i dass. I stedet for å bli brakt flott, forsvant byens Glomma-attraksjon rett til bunns ved Finstad i Øvre Tune. Etter noen måneder lyktes det dog å heve båten, som nå gjør tjeneste i hjembyen Fredrikstad.

Men dagens Fotoblikk handler ikke om Krabben og det våte element. Samtlige bilder er tatt i 1986 og viser båtens ferd fra Alvimkaia og opp til inntaket for Hafslunds kraftstasjon.

Turen på landjorda var også den full av hinder. Og det er ingen overdrivelse å si at turen foregikk i krabbefart. Ikke bare var slepet langt, det var også høyt. Betryggende var det derfor at selveste Leif Skaar hadde tatt plass på dekk. Han er mest kjent som snøprodusent og den lokale alpinsportens far. Men på den tiden drev han også med antennekabler. Og dem var det mange av i luftstrekk i 1986.

Skaar sørget derfor for at kablene gikk klar av Krabben på reisen gjennom byen. Selv om strekningen ikke er lang, tok det likevel tre timer å buksere det landgående fartøyet til bestemmelsesstedet.

Ferden ble for øvrig fulgt av mange skuelystne sarpinger. Fraktoperasjonen foregikk på ettermiddagen, men først morgenen etter ble Krabben satt ut i Glomma.

Den første faste brygge lå ved musikkhuset på Opsund. Siden ble hjemmehavnen Glengshølen. Selv om årene på Glomma bød på en del problemer, er savnet av en turistbåt stort. I disse dager jobbes det derfor med å skaffe en ny turbåt. Da med en kjøl som ikke stikker like dypt som Krabbens.

I krabbefart gjennom byen

På Glomma var det mange skjær i sjøen for dyptstikkende Krabben. Men også veien dit var tornefull og lang.

Det er lenge siden Krabben-båtene gikk i rute fra Indre Østfold til Sarpsborg. Gleden var derfor stor da «nye» Krabben, i 1986, skulle settes i drift som turbåt på samme elvestrekning. Og mang en sarping fikk da også oppleve fine turer med turistbåten, som før den ble sjøsatt ovenfor fossen lød navnet Skjærhalden. Mer illevarslende var det at skuta var registrert i Fredrikstad. For ikke alle derfra finner seg til rette i Sarpsborg. Ei heller Krabben, som flere ganger grunnstøtte i løpet av de årene den var turistattraksjon i Glomma.

Den siste grunnstøtingen skjedde i juni 2000. Og ei åpen luke til septiktanken sørget da for at bergingsaksjonen gikk rett i dass. I stedet for å bli brakt flott, forsvant byens Glomma-attraksjon rett til bunns ved Finstad i Øvre Tune. Etter noen måneder lyktes det dog å heve båten, som nå gjør tjeneste i hjembyen Fredrikstad.

Men dagens Fotoblikk handler ikke om Krabben og det våte element. Samtlige bilder er tatt i 1986 og viser båtens ferd fra Alvimkaia og opp til inntaket for Hafslunds kraftstasjon.

Turen på landjorda var også den full av hinder. Og det er ingen overdrivelse å si at turen foregikk i krabbefart. Ikke bare var slepet langt, det var også høyt. Betryggende var det derfor at selveste Leif Skaar hadde tatt plass på dekk. Han er mest kjent som snøprodusent og den lokale alpinsportens far. Men på den tiden drev han også med antennekabler. Og dem var det mange av i luftstrekk i 1986.

Skaar sørget derfor for at kablene gikk klar av Krabben på reisen gjennom byen. Selv om strekningen ikke er lang, tok det likevel tre timer å buksere det landgående fartøyet til bestemmelsesstedet.

Ferden ble for øvrig fulgt av mange skuelystne sarpinger. Fraktoperasjonen foregikk på ettermiddagen, men først morgenen etter ble Krabben satt ut i Glomma.

Den første faste brygge lå ved musikkhuset på Opsund. Siden ble hjemmehavnen Glengshølen. Selv om årene på Glomma bød på en del problemer, er savnet av en turistbåt stort. I disse dager jobbes det derfor med å skaffe en ny turbåt. Da med en kjøl som ikke stikker like dypt som Krabbens.

Hevet dumpede biler på Alvimkaia

Bilberger Johnny Norén og hans menn håvet inn storfangst da det i 1986 ble søkt etter dumpede biler i Glomma.

På den tiden var en senere velkjent Sarpsborg-kriminell i begynnelsen av sin «karriere». Vedkommende stjal blant annet nye biler fra Saga Auto på Tunejordet.

Etter å ha «prøvekjørt» doningene valgte nevnte sarping å kjøre bilene rett i Glomma.

Alvimkaia var droppsted. Der har det opp gjennom årene har vært tatt opp flere stjålne kjøretøy.

Da disse bildene ble tatt fikk bilberg-erne napp opp til flere ganger. Totalt ble fem biler vinsjet opp fra Glommas bunn. Både de stjålne nybilene og eldre doninger ble halt på land.

Opp gjennom årene er det for øvrig ikke bare biltyver som har sørget for å dumpe landgående kjøretøy i det våte element. Også forsikringssvindlere har benyttet seg av samme metode. Hvilket har foranlediget flere bergingsaksjoner i regi av forsikringsselskapene.

Foruten Alvimkaia og Glommas hovedløp, har også Trøsken og Mingevannet vært benyttet av folk med uærlige hensikter.

Det finnes for øvrig eksempler på lokale folk som er blitt tatt for forsikringssvindel flere år etter at de hadde kvittet seg med sin bil på maritimt vis.

Foruten den legendariske bilbergeren Johnny Norén, var blant andre Kjell Helge Rønning med på Alvimkaia den aktuelle dagen.

Rønning, var i en årrekke, en av flere dyktige medarbeidere ved Tune og Varteig lensmannskontor. Senere ledet han blant annet tjenestekontoret ved Sarpsborg politistasjon.

Ofrer seg for fossekalven

Noen blir drept i trafikken, andre under elgjakta. Utover det har skogens konger og dronninger liten grunn til å frykte mennesket.

Nordmenn forstår at elgbestanden må reguleres i form av jakt. Men når dyreliv er i ferd med å gå tapt på tragisk vis, trår både elgjegere og andre til som redningsmenn.
Nylig ble en elgkalv reddet opp fra et tomt svømmebasseng på Siggerud ved Oslo. Bildene du ser i dagens fotoblikk er hentet fra en langt mer dramatisk redningsaksjon, i selveste Sarpsfossen i 1986. Nevnte aksjon var for øvrig ikke den første for å hale uheldige elger opp av fossen. Også i 1984 måtte gode hjelpere trå til for å redde elgliv.

Hovedbildet viser med all tydelighet at det ikke var elgkalven som var i fare. Karen til høyre i bildet ser her ut til å ha mer nok med å redde seg selv fra frådende vannmasser. Det var mange som gjorde en stor innsats for å få fossekalven trygt på land.

Både arbeidere på Borregaard, mannskaper fra brannvesenet og bilbergere deltok. Det samme gjorde en dykker. Selv kjenner jeg blant andre igjen tidligere brannmann Gunnar Belsby.

Den strabasiøse og tidkrevende «Operasjon Fossekalv» endte godt både for folk og elg.

Kalven ble tjoret etter alle kunstens regler, og etter enn stund kunne det medtatte dyret dras opp på trygg grunn.

Selv om elgen fysisk var en stund på felgen, hentet den seg fort inn igjen. Og etter noen timer var den lykkelig gjenforent med sine artsfrender i Sarpsborgs dype skoger.

Ofrer seg for fossekalven

Noen blir drept i trafikken, andre under elgjakta. Utover det har skogens konger og dronninger liten grunn til å frykte mennesket.

Nordmenn forstår at elgbestanden må reguleres i form av jakt. Men når dyreliv er i ferd med å gå tapt på tragisk vis, trår både elgjegere og andre til som redningsmenn.
Nylig ble en elgkalv reddet opp fra et tomt svømmebasseng på Siggerud ved Oslo. Bildene du ser i dagens fotoblikk er hentet fra en langt mer dramatisk redningsaksjon, i selveste Sarpsfossen i 1986. Nevnte aksjon var for øvrig ikke den første for å hale uheldige elger opp av fossen. Også i 1984 måtte gode hjelpere trå til for å redde elgliv.

Hovedbildet viser med all tydelighet at det ikke var elgkalven som var i fare. Karen til høyre i bildet ser her ut til å ha mer nok med å redde seg selv fra frådende vannmasser. Det var mange som gjorde en stor innsats for å få fossekalven trygt på land.

Både arbeidere på Borregaard, mannskaper fra brannvesenet og bilbergere deltok. Det samme gjorde en dykker. Selv kjenner jeg blant andre igjen tidligere brannmann Gunnar Belsby.

Den strabasiøse og tidkrevende «Operasjon Fossekalv» endte godt både for folk og elg.

Kalven ble tjoret etter alle kunstens regler, og etter enn stund kunne det medtatte dyret dras opp på trygg grunn.

Selv om elgen fysisk var en stund på felgen, hentet den seg fort inn igjen. Og etter noen timer var den lykkelig gjenforent med sine artsfrender i Sarpsborgs dype skoger.

Rettslig kaffepause

Fredsaktivisten Jørgen Johansen røkte ikke fredspipe med aktor Bjørn Vesterdal. Mølleren fra Ise bød i stedet på nykokt kaffe. Kaffen hadde mølleren neppe malt selv. Men den smakte sikkert fortreffelig for det.

Året er 1983 og den kjente mølleren, miljøforkjemperen og fredsaktivisten Jørgen Johansen møter i byretten, tiltalt for militærnekting. På aktoratets side befinner seg den dyktige og myndige
politimester Bjørn Vesterdal (midten bilde 1). I 1983 var Vesterdal, som senere ble byrettsjustitiarius (sorenskriver), fortsatt en ung og særdeles staut kar. Og selv om Johansen nok fikk passet påskrevet inne i rettssalen, var tonen langt mer gemyttlig i kaffepausen.

Vesterdal var som nevnt en myndig kar. Både som politimester og som administrator i byretten/tingretten. Men han var også kjent for å være rettferdig, og under den litt strenge masken skjulte det seg masse lun humor. I dag er Bjørn Vesterdal pensjonist, og Jørgen Johansen har for lengst flyttet til Sverige.

I mange år ble sistnevnte kalt Ise-mølleren. Navnet var dog noe misvisende. For det var Steinar Winsvold som var sjef på mølla. Men Johansen jobbet der i seks-sju år og var regnet som en svært dyktig fagmann.

Det var likevel ikke korn som gjorde ham kjent. Helt fra 70-tallet deltok Jørgen Johansen i en rekke aksjoner for miljø og fred. Blant annet var han i Alta. Sentral var han også i Redd Kynnefjäll-aksjonen. Det var likevel den mye omtalte Ikkevold-saken som gjorde ham landskjent. Sammen med seks andre hadde han blant annet skrevet om NATOs lyttestasjoner på Andøya. Det førte til en spiontiltale, som både han og kameratene ble frikjent for.

I militærnektersaken opptrådte Jørgen Johansen som sin egen advokat, og var i retten også iført kappe. Noe vi tipper Bjørn Vesterdal ikke hadde godtatt om det var ham som hadde vært rettens for-
mann. Mannen til venstre, både på bilde en og bilde to, er advokat – uten at jeg av den grunn erindrer navnet.

Foreviget flytragedie på Rygge

22. august 1992 er en mørk dato for det norske luftforsvaret. Og som fotograf og flyentusiast vil jeg aldri glemme tragedien som utspant seg ved Rygge flystasjon den dagen.

Det var ikke det største flystevnet som ble arrangert på Rygge den dagen. Men jeg hadde likevel gledet meg lenge til både jagerflyoppvisning og akrobatflyging.

Utstyrt med flere objektiver og kamerahus var jeg tidlig på plass. Lite ante jeg at jeg par timer senere skulle være med å for-evige en styrt med fatal utgang.

Det var en 29 år gammel, erfaren pilot som mistet livet den dagen. Da han kom ut av skyene sto jeg klar til følge hans oppvisning med F5-jageren (Freedom Fighter) med et 600 millimeters teleobjektiv.

Men noe gikk altså fryktelig galt, og jeg fulgte flyets ferd mot katastrofen gjennom kameralinsa. Maskinen dundret i bakken like ved E6, der den pløyde en gate gjennom skog og kratt. Flyet eksploderte i et ildhav, og en uvirkelig røyksky steg til værs på havaristedet.

En av flyets maskinkanoner ble for øvrig slynget over på den andre siden av E6.

Piloten skjøt seg ikke ut, men forsøkte å redde sitt fly.

Årsaken til ulykken skyldtes lav høyde i forhold til fart, og det viste seg at flygeren hadde glemt å felle ut flapsen.

Dermed ble feiring og glede til dyp sorg for alle oss som var til stede på 332 skvadronens 50-årsjubileum.

Det var Tomas Colin Archer som var sjef for luftforsvaret på Rygge på den tiden. På et av dagens bilder ser du ham ved en av den havarerte Freedom Fighterens motorer.

Archer ble senere generalløytnant og generalinspektør for det norske luftforsvaret.

Gjennom mitt virke som fotograf har jeg sett mye død og tragedie på nært hold. Men denne gang var jeg vitne til selve hendelsen. Og siden jeg alltid har vært svært opptatt av fly, var sjokket stort for meg.

Jeg er fortsatt levende opptatt av flymaskiner og jeg elsker å fotografere dem. Men etter den dagen på Rygge gikk det en stund før jeg igjen kunne glede meg over å forevige oppvisninger i lufta. Frykten over at jeg igjen skulle bli vitne til en ulykke var der i flere år etterpå.