Viser arkivet for oktober, 2014

Et kongerike for en skulptur

Mine venner, det har igjen blitt skulpturrabalder i vår kjære by.

Ikke vet man hvor verken “Familien” eller jubileumsskulpturen havner, og selvsagt er det igjen mange som vil ha både “Tømmerfløteren” og “Olavsstatuen” på torget.

I dagens spalte dveler vi litt ved de to sistnevnte.

Det øverste viser Olavsstatuen som står på Lilletorget, der den ble plassert til 900-årsjubileet i 1916. Bildet er fra 1977, og viser hvor den opprinnelig ble plassert. Bygningen til venstre er for øvrig det gamle kommunale e-verket, men den bygningen er i dag, ja, hold deg fast nå, revet.

For det rives bygg over en lav sko i … nei, vent! Nå sporer jeg av.

Det var skulpturer vi skulle snakke om i dagens spalte.

Olavsstatuen ble året etter at dette bildet ble tatt flyttet tvers over gata.
Da ble det gjort en viktig og, etter min mening, riktig justering. Blikket til Sarpsborgs grunnlegger vender nemlig i dag, i motsetning til på dette bildet, nordover. Det er mer naturlig.

Det var lenger nord, på Stiklestad, Sarpsborgs grunnlegger fikk en sentral rolle i norgeshistorien, og det er derfor naturlig at kongens blikk vender i den retningen.

Jeg mener for øvrig at Olav står godt der han står i dag. Det var der han ble plassert til 900-årsjubileet, og det skal vi respektere.

Tømmerfløteren derimot er en annen skål. Han mener jeg burde komme tilbake til torget hvor den
opprinnelig sto.

Riktignok står han på et vis i dag i sitt rette element i Glengshølen, Men oppmerksomheten rundt den ærverdige skulpturen blir minimal når den står så usentralt. Som dette bildet viser, også det fra 1977, fikk dette viktige Sarpsborg-symbolet en mer monumental og naturlig plass på byens torg.

Og at den ikke skal være dimensjonert for å stå på torget, er et argument jeg ikke helt kjøper. I sommer så jeg jo for eksempel med egne øyne hvordan svære stigebiler, som må være langt tyngre enn fløteren, sto godt plantet på torget i lang tid, da kommunen skulle fjerne en flaggstang som var plassert feil.

Feil på torget, ja,. Det har vært så mye tull med det torget at … nei, vent, nå sporer jeg av igjen.

Det var skulpturer vi skulle snakke om i dagens spalte.

En vakker blomst i kamerajungelen

LILLEBJØRN NILSEN synger en sang om kameraet som jeg vil gjøre litt ekstra stas på i dag. Sangen er et humoristisk stev, «Vidvinkel stev», der Nikon F og dets objektiver benyttes som et bilde i en tekst med sterke seksuelle undertoner.
«Ho hadde åpen blendar og lang eksponeringstid.
Eg hadde fargafilter på mitt teleobjektiv,» synger han blant annet. Et humoristisk stykke musikk det er vel verdt å lytte til.

LENGE VAR Nikon F en hjørnestein i pressefotograf-kretser. Det var verdens første systemkamera da det ble lansert våren 1959. Motoren til kameraet kom samtidig.

Selv kjøpte jeg mitt første Nikon F som 13-åring og siden har jeg sverget til den japanske produsenten. Jeg har tatt vare på alle proffmodellene i F-serien, og også en del sidekameraer. Jeg har også et eksemplar av forgjengeren, Nikon S.

Da jeg begynte på fotolinja på Glemmen i 1973, fikk jeg legendariske Egil Halvorsen som lærer. Da vi elevene kom til skolen, stolte som haner med vårt Nikon F i hendene, lo han rått av oss.

For ham var det ett type kamera som gjaldt: Et teknisk kamera, 4×5 tommer, som kameraet til venstre på bildet av den velkjente Polyfoto-fotografen Thorkild Pedersen. Slike kameraer er de eneste som kan gjengi for eksempel et hus helt proporsjonalt korrekt.

Til nød kunne han bruke et mellomformatkamera av den Hasselblad-typen som er nærmest Pedersen på bildet.

Nikon f er et kamerasmykke, og føles nærmest som et våpen å holde i. På kameraet til høyre ser vi også at messingen under lakken kommer fram.
Dette er solide saker! Faktisk så solid at det kameraet jeg kjøpte som 13-åring fungerer utmerket den dag i dag.

Stillestående hjelpere

Det er ikke mange igjen av brannhydrantene i Sarpsborg, men de som finnes kan fremdeles brukes.

Dette bildet tok jeg for noen år tilbake i Hagebyveien på Opsund. Den gangen var brannhydranten, som det framgår av bildet, i temmelig dårlig forfatning. Iallfall utenpå

For ikke lenge siden kjørte jeg i Hagebyveien igjen. Og der sto jammen brannhydranten fremdeles, og den er slett ikke i noen bedre stand. Noen flere rustflekker, litt mindre maling, men fortsatt fullt brukbar, skal vi tro brannvesenet.

TIL TROSS for den slitte fasaden, kan vi skimte hva som er de riktige fargene på brannhydrantene i Sarpsborg. De skal være grå og hvite.

I sommer, det var muligens i agurktiden, brakte imidlertid SA en sak om en nyoppusset hydrant utenfor brannstasjonen i sentrum. Den er ikke i drift, men fungerer som en flott utsmykning utenfor stasjonen. Brannmannskapene har selv satt sammen deler fra tre gamle hydranter. Men “skandalen” er:
Hydranten er rød og hvit.

Det er jo som kjent farger som fungerer bedre sør for Greåkerdalen enn her oppe i Østfolds navle. Som en kollega spøkefullt uttrykte det da han for noen år siden ble forsøkt påprakket et FFK-brød av noen røde supportere i gågata i Sarpsborg:

– Her i Sarpsborg har vi et ordtak: Rød og dum som et brød!

MIN ERFARING med brannfolk, og jeg har møtt dem i situasjoner som kan sette sitt preg på selv garvede profesjonelle, er på ingen måte at de er dumme som brød. Snarere tvert imot. (I denne sammenheng kan det jo også i parentes bemerkes at brannkorpsets nyeste kjøretøy er gult. Og gult er som kjent kult.)

I tidligere tider var imidlertid brannvesenet avhengig av hydrantene. Nå er det bare fire igjen i Sarpsborg. Og alle er altså i drift, i den forstand at det er trykk på dem og at brannvesenet dermed kan benytte seg av dem dersom det blir nødvendig.

Tore Nilsen, for øvrig en usedvanlig imøtekommende og hyggelig mann, ledet tidligere kommunalteknisk enhet i kommunen. Han forteller at kommunen har fjernet stort sett alle brannhydranter fra gatebildet, i forbindelse med planlagte gravearbeider.

Enden kan med andre ord være nær også for brannhydranten i Hagebyveien. Men i mellomtida hadde den kanskje fortjent et strøk gråmaling – om ikke annet for lang og tro tjeneste?

Hedersmann med langt liv som lokal drosjekusk

INGEN LUKSUS: Det var ikke akkurat luksus som preget byens drosjesentral i 1977. Da var det for øvrig kommunen som hadde ansvaret for sentralen.

Tor Molteberg opplevde mye i løpet av sine 49 år som drosjesjåfør i Sarpsborg. Blant mye annet har for eksempel to barn kommet til verden i hans biler.

LITT HVILE: Det ble lange dager bak rattet, men også tid til litt hvile mellom turene. Her er Tor Molteberg foreviget i 1977.

For Tor Molteberg (83) har det alltid handlet om drosjer, arvelig belastet som han er. Hans far, Håkon var også en kjent drosjekusk i Sarpsborg.
– Jeg fikk min første drosje i 1952. Da var jeg 21 år. Fram til jeg sluttet i 2002, kjørte jeg rundt 70.000 kilometer årlig, forteller 83-åringen. Som savner taxikjøringen hver eneste dag.
– I alle år gruet jeg meg til den dagen jeg ikke kunne kjøre drosje mer. Det var tungt å måtte pensjonere seg da jeg passerte 70, forklarer han.

GODE MINNER: Tor Molteberg (83) fotografert i dag. Han har nesten utelukkende gode minner fra livet som drosjesjåfør.

I dag har Molteberg sviktende helse. Blant annet etter et slag og en ikke helt vellykket hofteoperasjon. Men minnene fra et langt arbeidsliv bak rattet er med på å holde motet oppe. Det samme er støtten han opplever fra sønnen Stig.

TRAVELT: Det var travelt for damene som opererte sentralbordet.

De første årene var det amerikanske bilene som var de dominerende merkene i byens taxiflåte. For Molteberg startet det med en 1949-modell Chrysler. Hans tre siste biler var dog alle av tysk herkomst, nemlig Mercedes.
Tor Molteberg var en sjåfør av den gamle skolen, en veiens hedersmann som også er æresmedlem av Norges Taxiforbund.
I mange år hadde han fast kjøring for Borregaard, senere Orkla. Ikke minst var bedriftens kontrollkomité stadig på farten.
– Det var fine oppdrag og flotte folk å kjøre for, minnes drosjekusken. Som i 49 år var et kjent og kjært innslag i bybildet.

PIPE: Tor Molteberg var glad i litt piperøyk mellom slagene.