Viser arkivet for november, 2014

Den glade kremmer

Han var en gudebenådet selger, humørspreder og ildsjel. Kjøpmann Lauritz Bakken hentet gjerne sine kunder ute gata og loset dem inn i butikken sin.

PØLSE: Varteigpølser var blant spesialitetene til superkremmer og ildsjel Lauritz Bakken.

Dagens Hovedbilde ble tatt i 1984. Bakken hadde da egentlig «pensjonert» seg og lagt ned butikken han hadde drevet siden 1943. Det skjedde mens salget av Varteig-pølser og annet ganesnadder gikk som varmt hvetebrød.
Det skulle likevel ikke gå lang tid før Bakken var på plass bak disken i de samme lokalene, som i dag for øvrig huser restauranten «Brasserie 74».
Da hadde pølsemakeren på Ise overtatt butikken, men Lauritz Bakken ble kjapt leid inn som salgskonsulent ved kjøttutsalget i gågata.

Den glade kremmeren var i sin tid den som tok initiativet til at deler av St. Mariegate skulle bli gågate. Flere andre av kjøpmennene trodde at kundene skulle forsvinne sammen med bilene, og det ble levert protestlister til kommunen.
Men gågata kom og Bakken fortsatte som kremmer i butikken, der service var et særdeles viktig ord. I flere år syklet han ut varer så langt som til Lande og Hafslundsøy. Salget gikk så strykende at han i en periode sysselsatte to faste visergutter.

_TILBUD: Det manglet ikke plakater som fortalte om gode tilbud i vinduene
_
Bilde to i dagens Fotoblikk er tatt i 1978. Det var for øvrig ikke bare sarpinger som lot seg lokke av de mange tilbudsplakatene i vinduene til Bakken. En stund drev den alltid blide kremmer i tillegg omvendt svenskehandel. Da hentet han pensjonister fra Munkedal til butikken. Hans datter Eirin hentet også en svenske til byen. Hun ble gift med Torbjørn Toll, som i flere år var iskriger i Sparta Amfi.
Bakken drev også selv med idrett, og han fikk dessuten oppleve barnebarnet Camilla Toll som OL-deltaker i seiling i Sydney i 2000.

På gamle dager var Lauritz Bakken en ivrig bowler, og han var aktiv inntil det siste. Hedersmannen og superkremmeren, som vokste opp på Hafslundsøy, gikk bort i 2008, over 90 år gammel.

_I DAG: I dag er det Brasserie 74 som holder hus i de gamle butikklokalene. _

Frankofil og dyrekjær

Tore Stubberød (67) er en mann med meningers mot. Han tør heve røsten selv om det han framfører ikke til enhver tid er «politisk korrekt». Men stemmen fra de dype skoger rundt gården Kullebund i Os er langt mer enn en årvåken samfunnsdebattant.

TENKER: Tore Stubberød har både dype tanker og sterke meninger. Rullingsen var i mange år en trofast følgesvenn, men for fem år siden sluttet forfatteren og filosofen å røyke.

Sarpingen Stubberud kom til Kullebund så tidlig som i 1974. Bildene du ser er fra 1978 og illustrerer på en god måte allsidigheten. 67-åringen er både filosof, litteraturviter, forlegger, bonde og kritikerrost forfatter med en imponerende produksjon bak seg.

1978: Tore Stubberud fotografert hjemme på Kullebund i 1978.

Etter studier i filosofi og vitenskapsteori ved universitetet i Caen, ble det litteraturvitenskapstudier i Oslo. Men også der med fransk og filosofi som støttefag. Og nettopp det franske har vært en rød tråd både hva angår filosofi, diktning og føde. For 67-åringen er en gourmet. Og hjemme på Kullebund har både gjess og franske kjøttferaser levd det gode liv på grønne enger før de endte sine dager som lekre matretter.

MANGE TIMER: Tore Stubberud har tilbrakt mange timer i sitt arbeidsværelse. Nylig ga han ut sin siste fore «Reiseklar».

Men Stubberød er dyrekjær. Derfor er han opptatt av hvordan dyrene har det før slakting. Kjæledyr har det også blitt en del av.

DYREKJÆR og MATGLAD: Dyrene har det bra hos Tore Stubberød på Kullebund i Rakkestad. Også dem som til slutt skal bli til mat.

En annen lidenskap er biler. Bilen han satte sin fartsrekord med (300 km/t) var dog ikke fransk, men italiensk av merket Ferrari. Stuntet skjedde like fullt på en fransk motorvei og skal etter sigende ha gitt herr Stubberud et skikkelig «kick».

KJÆLEDYR: Den travle filosofen, bonden, forleggeren og forfatteren har også tid til kjæledyr. Her med dalmatineren «Shala» i 1978.

Brutalt ran på Ise

For en del år tilbake var det både togstasjon og postkontor på Ise. I 1977 ble postkontoret ranet på brutalt vis.
Den gamle stasjonsbygningen huset også det lokale postkontoret. Og i desember 1977 slo to lokale ranere til. Det var sent på at kvelden at de ringte på hos stasjonsmesteren og hans frue. De fortalte at det hadde skjedd en ulykke og at en hjertepasient trengte øyeblikkelig hjelp. Da stasjonsmesteren kom ned ble han slått og truet med kniv. Ranerne forlangte å få vite hvor han hadde gjemt nøkkelen til postkontorets safe.
Den tapre stasjonsmester lot seg dog ikke dupere og det oppsto et slagsmål. Også stasjonsmesterens frue ble slått og til slutt skar ranerne opp parets sengetøy og bandt ekteparet fast med strimlene.
Ranerne fant til slutt nøkkelen og forlot stedet med rundt 150.000 kroner.

Stasjonsmesteren kom seg etter hvert fri og fikk kontaktet politiet, som umiddelbart startet en klappjakt på gjerningsmennene bak ranet, som SA den gang skrev skjedde i ren western-stil. Fruen i huset mente hun kjente igjen den ene raneren, og politiet med tjenestemenn fra Skjeberg lensmannskontor i spissen, brukte ikke lang tid på å finne ut hvor ranerne holdt seg skjult. Begge lå og sov på et rom ved Rygge hotell da håndjernene ble satt på dem. Hele utbyttet etter ranet ble også sikret. Ranerne var for øvrig godt kjente av politiet fra tidligere.

Sokker fra Sarpsborg

Kollega Erik Langsæter var nylig i Romania for å se på levekårene til den fattige rombefolkningen der. Selv besøkte jeg landet i 1990 da den jevne rumener også var svært fattig.

FORNØYD: Denne rumenske kvinnen var svært godt fornøyd med å ha fått et par varme sokker fra Sarpsborg.

Det var i januar 1990 at Bernt Lyngstad og jeg kom til Timisoara. Den tidligere kommuniststaten var nettopp brutt sammen, og bare uker tidligere ble diktatoren Nicolae Ceausescu henrettet.

Vi ankom stedet i en 7,5 tonns lastebil fra Brennes Auto. Med på turen var også Jan Wilbrink, sarping med en lang karriere som smugler av bibler bak jernteppet.
Men denne gang var bilen fylt med mat, klær og medisiner. Nøden var stor i landet etter nevnte diktators mangeårige skrekkvelde.
Damen må på bildet var sulten. I tillegg frøs hun fælt den iskalde januardagen. Men en bunke tørre sokker fra Sarpsborg tinte den gamle, som virkelig satte pris på den forsinkede julegaven fra Norge.

Damen hadde ikke hatt noe lett liv i et land staten ville styre det meste. I yngre år måtte hun påregne obligatoriske graviditetskontroller flere ganger årlig. Samtidig terroriserte det hemmelige politiet Securitate dem som våget det minste avvik.

Det var dramatiske tider da den såkalte nasjonale redningsfronten tok over. Folk manglet det meste og mange her hjemme ble sjokkert over TV-bildene fra rumenske barnehjem. Vi så for øvrig mange hus i og rundt Timisoara med merker etter skudd og granater. Byen bar preg av å ha vært i begivenhetenes sentrum.

Derfor var det heller ikke merkelig at det var stort for den gamle kona og de øvrige i nabolaget med besøk fra Sarpsborg. De var svært takknemlige for både mat og klær som ble delt ut. Kontrastene til befolkningen vil møtte og forholdene i diktatorens palass i Bucuresti, der det i diktatorfrue Elenas garderobe ble funnet mange tusen par med sko, var med andre ord stor. I Timisoara var nemlig lykke synonymt med at par varme sokker gitt av medmennesker i Sarpsborg.