Frankofil og dyrekjær

Tore Stubberød (67) er en mann med meningers mot. Han tør heve røsten selv om det han framfører ikke til enhver tid er «politisk korrekt». Men stemmen fra de dype skoger rundt gården Kullebund i Os er langt mer enn en årvåken samfunnsdebattant.

TENKER: Tore Stubberød har både dype tanker og sterke meninger. Rullingsen var i mange år en trofast følgesvenn, men for fem år siden sluttet forfatteren og filosofen å røyke.

Sarpingen Stubberud kom til Kullebund så tidlig som i 1974. Bildene du ser er fra 1978 og illustrerer på en god måte allsidigheten. 67-åringen er både filosof, litteraturviter, forlegger, bonde og kritikerrost forfatter med en imponerende produksjon bak seg.

1978: Tore Stubberud fotografert hjemme på Kullebund i 1978.

Etter studier i filosofi og vitenskapsteori ved universitetet i Caen, ble det litteraturvitenskapstudier i Oslo. Men også der med fransk og filosofi som støttefag. Og nettopp det franske har vært en rød tråd både hva angår filosofi, diktning og føde. For 67-åringen er en gourmet. Og hjemme på Kullebund har både gjess og franske kjøttferaser levd det gode liv på grønne enger før de endte sine dager som lekre matretter.

MANGE TIMER: Tore Stubberud har tilbrakt mange timer i sitt arbeidsværelse. Nylig ga han ut sin siste fore «Reiseklar».

Men Stubberød er dyrekjær. Derfor er han opptatt av hvordan dyrene har det før slakting. Kjæledyr har det også blitt en del av.

DYREKJÆR og MATGLAD: Dyrene har det bra hos Tore Stubberød på Kullebund i Rakkestad. Også dem som til slutt skal bli til mat.

En annen lidenskap er biler. Bilen han satte sin fartsrekord med (300 km/t) var dog ikke fransk, men italiensk av merket Ferrari. Stuntet skjedde like fullt på en fransk motorvei og skal etter sigende ha gitt herr Stubberud et skikkelig «kick».

KJÆLEDYR: Den travle filosofen, bonden, forleggeren og forfatteren har også tid til kjæledyr. Her med dalmatineren «Shala» i 1978.

Brutalt ran på Ise

For en del år tilbake var det både togstasjon og postkontor på Ise. I 1977 ble postkontoret ranet på brutalt vis.
Den gamle stasjonsbygningen huset også det lokale postkontoret. Og i desember 1977 slo to lokale ranere til. Det var sent på at kvelden at de ringte på hos stasjonsmesteren og hans frue. De fortalte at det hadde skjedd en ulykke og at en hjertepasient trengte øyeblikkelig hjelp. Da stasjonsmesteren kom ned ble han slått og truet med kniv. Ranerne forlangte å få vite hvor han hadde gjemt nøkkelen til postkontorets safe.
Den tapre stasjonsmester lot seg dog ikke dupere og det oppsto et slagsmål. Også stasjonsmesterens frue ble slått og til slutt skar ranerne opp parets sengetøy og bandt ekteparet fast med strimlene.
Ranerne fant til slutt nøkkelen og forlot stedet med rundt 150.000 kroner.

Stasjonsmesteren kom seg etter hvert fri og fikk kontaktet politiet, som umiddelbart startet en klappjakt på gjerningsmennene bak ranet, som SA den gang skrev skjedde i ren western-stil. Fruen i huset mente hun kjente igjen den ene raneren, og politiet med tjenestemenn fra Skjeberg lensmannskontor i spissen, brukte ikke lang tid på å finne ut hvor ranerne holdt seg skjult. Begge lå og sov på et rom ved Rygge hotell da håndjernene ble satt på dem. Hele utbyttet etter ranet ble også sikret. Ranerne var for øvrig godt kjente av politiet fra tidligere.

Sokker fra Sarpsborg

Kollega Erik Langsæter var nylig i Romania for å se på levekårene til den fattige rombefolkningen der. Selv besøkte jeg landet i 1990 da den jevne rumener også var svært fattig.

FORNØYD: Denne rumenske kvinnen var svært godt fornøyd med å ha fått et par varme sokker fra Sarpsborg.

Det var i januar 1990 at Bernt Lyngstad og jeg kom til Timisoara. Den tidligere kommuniststaten var nettopp brutt sammen, og bare uker tidligere ble diktatoren Nicolae Ceausescu henrettet.

Vi ankom stedet i en 7,5 tonns lastebil fra Brennes Auto. Med på turen var også Jan Wilbrink, sarping med en lang karriere som smugler av bibler bak jernteppet.
Men denne gang var bilen fylt med mat, klær og medisiner. Nøden var stor i landet etter nevnte diktators mangeårige skrekkvelde.
Damen må på bildet var sulten. I tillegg frøs hun fælt den iskalde januardagen. Men en bunke tørre sokker fra Sarpsborg tinte den gamle, som virkelig satte pris på den forsinkede julegaven fra Norge.

Damen hadde ikke hatt noe lett liv i et land staten ville styre det meste. I yngre år måtte hun påregne obligatoriske graviditetskontroller flere ganger årlig. Samtidig terroriserte det hemmelige politiet Securitate dem som våget det minste avvik.

Det var dramatiske tider da den såkalte nasjonale redningsfronten tok over. Folk manglet det meste og mange her hjemme ble sjokkert over TV-bildene fra rumenske barnehjem. Vi så for øvrig mange hus i og rundt Timisoara med merker etter skudd og granater. Byen bar preg av å ha vært i begivenhetenes sentrum.

Derfor var det heller ikke merkelig at det var stort for den gamle kona og de øvrige i nabolaget med besøk fra Sarpsborg. De var svært takknemlige for både mat og klær som ble delt ut. Kontrastene til befolkningen vil møtte og forholdene i diktatorens palass i Bucuresti, der det i diktatorfrue Elenas garderobe ble funnet mange tusen par med sko, var med andre ord stor. I Timisoara var nemlig lykke synonymt med at par varme sokker gitt av medmennesker i Sarpsborg.

Et kongerike for en skulptur

Mine venner, det har igjen blitt skulpturrabalder i vår kjære by.

Ikke vet man hvor verken “Familien” eller jubileumsskulpturen havner, og selvsagt er det igjen mange som vil ha både “Tømmerfløteren” og “Olavsstatuen” på torget.

I dagens spalte dveler vi litt ved de to sistnevnte.

Det øverste viser Olavsstatuen som står på Lilletorget, der den ble plassert til 900-årsjubileet i 1916. Bildet er fra 1977, og viser hvor den opprinnelig ble plassert. Bygningen til venstre er for øvrig det gamle kommunale e-verket, men den bygningen er i dag, ja, hold deg fast nå, revet.

For det rives bygg over en lav sko i … nei, vent! Nå sporer jeg av.

Det var skulpturer vi skulle snakke om i dagens spalte.

Olavsstatuen ble året etter at dette bildet ble tatt flyttet tvers over gata.
Da ble det gjort en viktig og, etter min mening, riktig justering. Blikket til Sarpsborgs grunnlegger vender nemlig i dag, i motsetning til på dette bildet, nordover. Det er mer naturlig.

Det var lenger nord, på Stiklestad, Sarpsborgs grunnlegger fikk en sentral rolle i norgeshistorien, og det er derfor naturlig at kongens blikk vender i den retningen.

Jeg mener for øvrig at Olav står godt der han står i dag. Det var der han ble plassert til 900-årsjubileet, og det skal vi respektere.

Tømmerfløteren derimot er en annen skål. Han mener jeg burde komme tilbake til torget hvor den
opprinnelig sto.

Riktignok står han på et vis i dag i sitt rette element i Glengshølen, Men oppmerksomheten rundt den ærverdige skulpturen blir minimal når den står så usentralt. Som dette bildet viser, også det fra 1977, fikk dette viktige Sarpsborg-symbolet en mer monumental og naturlig plass på byens torg.

Og at den ikke skal være dimensjonert for å stå på torget, er et argument jeg ikke helt kjøper. I sommer så jeg jo for eksempel med egne øyne hvordan svære stigebiler, som må være langt tyngre enn fløteren, sto godt plantet på torget i lang tid, da kommunen skulle fjerne en flaggstang som var plassert feil.

Feil på torget, ja,. Det har vært så mye tull med det torget at … nei, vent, nå sporer jeg av igjen.

Det var skulpturer vi skulle snakke om i dagens spalte.

En vakker blomst i kamerajungelen

LILLEBJØRN NILSEN synger en sang om kameraet som jeg vil gjøre litt ekstra stas på i dag. Sangen er et humoristisk stev, «Vidvinkel stev», der Nikon F og dets objektiver benyttes som et bilde i en tekst med sterke seksuelle undertoner.
«Ho hadde åpen blendar og lang eksponeringstid.
Eg hadde fargafilter på mitt teleobjektiv,» synger han blant annet. Et humoristisk stykke musikk det er vel verdt å lytte til.

LENGE VAR Nikon F en hjørnestein i pressefotograf-kretser. Det var verdens første systemkamera da det ble lansert våren 1959. Motoren til kameraet kom samtidig.

Selv kjøpte jeg mitt første Nikon F som 13-åring og siden har jeg sverget til den japanske produsenten. Jeg har tatt vare på alle proffmodellene i F-serien, og også en del sidekameraer. Jeg har også et eksemplar av forgjengeren, Nikon S.

Da jeg begynte på fotolinja på Glemmen i 1973, fikk jeg legendariske Egil Halvorsen som lærer. Da vi elevene kom til skolen, stolte som haner med vårt Nikon F i hendene, lo han rått av oss.

For ham var det ett type kamera som gjaldt: Et teknisk kamera, 4×5 tommer, som kameraet til venstre på bildet av den velkjente Polyfoto-fotografen Thorkild Pedersen. Slike kameraer er de eneste som kan gjengi for eksempel et hus helt proporsjonalt korrekt.

Til nød kunne han bruke et mellomformatkamera av den Hasselblad-typen som er nærmest Pedersen på bildet.

Nikon f er et kamerasmykke, og føles nærmest som et våpen å holde i. På kameraet til høyre ser vi også at messingen under lakken kommer fram.
Dette er solide saker! Faktisk så solid at det kameraet jeg kjøpte som 13-åring fungerer utmerket den dag i dag.

Stillestående hjelpere

Det er ikke mange igjen av brannhydrantene i Sarpsborg, men de som finnes kan fremdeles brukes.

Dette bildet tok jeg for noen år tilbake i Hagebyveien på Opsund. Den gangen var brannhydranten, som det framgår av bildet, i temmelig dårlig forfatning. Iallfall utenpå

For ikke lenge siden kjørte jeg i Hagebyveien igjen. Og der sto jammen brannhydranten fremdeles, og den er slett ikke i noen bedre stand. Noen flere rustflekker, litt mindre maling, men fortsatt fullt brukbar, skal vi tro brannvesenet.

TIL TROSS for den slitte fasaden, kan vi skimte hva som er de riktige fargene på brannhydrantene i Sarpsborg. De skal være grå og hvite.

I sommer, det var muligens i agurktiden, brakte imidlertid SA en sak om en nyoppusset hydrant utenfor brannstasjonen i sentrum. Den er ikke i drift, men fungerer som en flott utsmykning utenfor stasjonen. Brannmannskapene har selv satt sammen deler fra tre gamle hydranter. Men “skandalen” er:
Hydranten er rød og hvit.

Det er jo som kjent farger som fungerer bedre sør for Greåkerdalen enn her oppe i Østfolds navle. Som en kollega spøkefullt uttrykte det da han for noen år siden ble forsøkt påprakket et FFK-brød av noen røde supportere i gågata i Sarpsborg:

– Her i Sarpsborg har vi et ordtak: Rød og dum som et brød!

MIN ERFARING med brannfolk, og jeg har møtt dem i situasjoner som kan sette sitt preg på selv garvede profesjonelle, er på ingen måte at de er dumme som brød. Snarere tvert imot. (I denne sammenheng kan det jo også i parentes bemerkes at brannkorpsets nyeste kjøretøy er gult. Og gult er som kjent kult.)

I tidligere tider var imidlertid brannvesenet avhengig av hydrantene. Nå er det bare fire igjen i Sarpsborg. Og alle er altså i drift, i den forstand at det er trykk på dem og at brannvesenet dermed kan benytte seg av dem dersom det blir nødvendig.

Tore Nilsen, for øvrig en usedvanlig imøtekommende og hyggelig mann, ledet tidligere kommunalteknisk enhet i kommunen. Han forteller at kommunen har fjernet stort sett alle brannhydranter fra gatebildet, i forbindelse med planlagte gravearbeider.

Enden kan med andre ord være nær også for brannhydranten i Hagebyveien. Men i mellomtida hadde den kanskje fortjent et strøk gråmaling – om ikke annet for lang og tro tjeneste?

Hedersmann med langt liv som lokal drosjekusk

INGEN LUKSUS: Det var ikke akkurat luksus som preget byens drosjesentral i 1977. Da var det for øvrig kommunen som hadde ansvaret for sentralen.

Tor Molteberg opplevde mye i løpet av sine 49 år som drosjesjåfør i Sarpsborg. Blant mye annet har for eksempel to barn kommet til verden i hans biler.

LITT HVILE: Det ble lange dager bak rattet, men også tid til litt hvile mellom turene. Her er Tor Molteberg foreviget i 1977.

For Tor Molteberg (83) har det alltid handlet om drosjer, arvelig belastet som han er. Hans far, Håkon var også en kjent drosjekusk i Sarpsborg.
– Jeg fikk min første drosje i 1952. Da var jeg 21 år. Fram til jeg sluttet i 2002, kjørte jeg rundt 70.000 kilometer årlig, forteller 83-åringen. Som savner taxikjøringen hver eneste dag.
– I alle år gruet jeg meg til den dagen jeg ikke kunne kjøre drosje mer. Det var tungt å måtte pensjonere seg da jeg passerte 70, forklarer han.

GODE MINNER: Tor Molteberg (83) fotografert i dag. Han har nesten utelukkende gode minner fra livet som drosjesjåfør.

I dag har Molteberg sviktende helse. Blant annet etter et slag og en ikke helt vellykket hofteoperasjon. Men minnene fra et langt arbeidsliv bak rattet er med på å holde motet oppe. Det samme er støtten han opplever fra sønnen Stig.

TRAVELT: Det var travelt for damene som opererte sentralbordet.

De første årene var det amerikanske bilene som var de dominerende merkene i byens taxiflåte. For Molteberg startet det med en 1949-modell Chrysler. Hans tre siste biler var dog alle av tysk herkomst, nemlig Mercedes.
Tor Molteberg var en sjåfør av den gamle skolen, en veiens hedersmann som også er æresmedlem av Norges Taxiforbund.
I mange år hadde han fast kjøring for Borregaard, senere Orkla. Ikke minst var bedriftens kontrollkomité stadig på farten.
– Det var fine oppdrag og flotte folk å kjøre for, minnes drosjekusken. Som i 49 år var et kjent og kjært innslag i bybildet.

PIPE: Tor Molteberg var glad i litt piperøyk mellom slagene.

Mobilt landemerke

Bilen du ser på dagens bilde var i årevis et kjent og kjært innslag i bybildet. Og “Ormen Lange” ruller faktisk fortsatt.
De fleste av Sarpsborgs drosjer på 50-tallet var av amerikansk herkomst. Bilen, som senere fikk navnet “Ormen Lange” er en 1956-modell Chrysler Windsor med en 5,2 liters V8-motor under panseret.
Det var Haakon Molteberg eide bilen, som ble benyttet som ren drosje fram til 1961. I tillegg til ordinær taxivirksomhet ble doningen brukt som fast befordringsmiddel for Borregaards kontrollkomité, som fartet rundt og kontrollerte Borregaard-anlegg rundt omkring i kongeriket.
Bilen var opprinnelig en seksseter, men Molteberg sendte den sporenstreks til Malmö for ombygging. Resultatet ble en forlengelse med 60 centimeter. Dermed ble det også plass til ytterligere tre personer på klappseter bak førersetet.
Det var rødruss-kullet i 1957 som sørget for Moltebergs Chrysler kom til å hete “Ormen Lange”. Etter festligheter i Kulåsparken bestilte russen nevnte drosje for å få plass til flest mulig folk. Mens de ventet på Håkon Molteberg og hans staselige vogn skal de ha sunget taktfast:
–Hvor bliver Ormen Lange, hvor bliver Håkon Molteberg av.
Siden den gang har bilen vært kjent under dette navnet i Sarpsborg.
Etter at “Ormen Lange” ble pensjonert som ren drosje ble den benyttet som limousin og selskapsvogn.
I 1961 ble for øvrig bilen omregistrert og fikk nummer B-295 som kjennetegn. Det registreringsnummeret er identisk med nummeret Molteberg hadde hatt på en bil så langt tilbake som i 1927.
Sarpinger flest kjente godt til “Ormen Lange”, som blant annet var populær befrakter for lykkelige brudepar.
En gang har den også tjenestegjort som fødestue for en sarping som hadde hastverk med å komme til verden.
I dag er det Haakon Moltebergs barnebarn, Stig Molteberg. som har overtatt ansvaret for bilen som nå nyter late dager som veteranbil.
Den nesten 60 år gamle Chrysleren er preget av tidens tann og Thor Molteberg har tenkt å la slitasjen fra de mange passasjerene fortsatt være synlig. Han konsentrerer seg heller om å reparere rustskader og med å holde den staselige bilen i god teknisk stand. Og har du flaks kan du altså fortsatt få oppleve å se drosja, som lenge var et mobilt landemerke i Sarpsborg.
Dagens bilde er tatt utenfor apoteket tvers overfor Skoleparken i 1977. Det var den gang det fortsatt var et yrende forretningsliv i Østre bydel.

Blide navnebrødre

Dagens bilder er begge tatt i 1977. Og de avbildede herrer var navnebrødre.

STAUT KAR: Arne Simensen var en staut kar med egen tobakksforretning i Østre bydel.

Kjernekaren på hovedbildet het i likhet med den blide mannen ved fiskedisken Arne Simensen.
Førstnevnte drev i en årrekke frukt og tobakksforretning i Østre bydel vis av vis Folkets Hus.

Selv ble jeg kjent med Arne Simensen allerede på 60-tallet da jeg var elev ved Kirkegata skole. Vi var ofte innom hans forretning og kjøpte karameller og sukkertøy i friminuttene. Hans lokale var også et yndet sted for tippere. På den tiden var det dessuten ikke like farlig å røyke. Selv røyket Simensen sigarillos på bakrommet.
Arne Simensen var alltid velpleid, korrekt og ulastelig antrukket. Men framfor alt var han en svært hyggelig kar med mange stamkunder. Nesten uten unntak (unntaket ser du her) var han kledd i tversover og stripet dress.

FISK OG VILT: Arne «Skvetta» Simensen sørget for å forsyne oss med både lutefisk og viltkjøtt.

Ved siden av tobakksforretningen drev Arne Simensens bror, Kristian J. Simensen, frisørsalong. Han hadde klengenavnet Kristian jangel og surr, men det var egentlig lite surr over hans framferd. Frisøren deltok aktivt i politikken og var en svoren SFK-støttespiller. Ved siden av å svinge saksa skrev han dessuten fotballreferater for Sarpsborg Arbeiderblad.

Bak tobakkshandleren står for øvrig undertegnedes første bil parkert. En 1967-modell Volvo Amazon, som ble kjøpt for den nette sum av 12.000 kroner i 1976.
Det var ellers et yrende liv i Østre bydel på den tiden. Bortenfor tobakksbutikken lå Joneids skobutikk, og hele kvartalet var fylt med butikker og næringsvirksomhet av ymse slag.

Men det var ikke bare i den østre dele av sentrum at det bugnet av spesialforretninger i gode, gamle dager.
Arne Simensen, på bildet under, var for eksempel ekspeditør i Bjarne Sørlies «Fisk og Vilt» ved Epa-hjørnet. Utsalget lå bare et steinkast unna Løkkeviks kjente fiskebutikk.

Den gang kunne man altså få fersk fisk flere steder i sentrum. Og til alt overmål besto også vareutvalget av ulike former for viltkjøtt.
Fiskeekspeditør Arne Simensen var også han en kjent kar i bybildet. Av ukjent årsak hadde han tilnavnet Arne «Skvetta».

I dag er situasjonen i sentrum definitivt annerledes. Borte er både fiskebutikker, slakterforretninger og tobakksutsalg. Heldigvis holder baker Jenseg fortsatt fortet. Og jeg sender varme tanker til de glade laksene i familien Andersen, som fortsatt steker fiskekaker og leverer ferske fiskefileter i Sarpsborg eneste gjenværende fiskebutikk i Amfi Borg.

Nå skal det sies at jeg er en som mener at alt var bedre før. Det er mulig jeg ikke har belegg for den påstanden, men at jeg trivdes bedre med spesialforretninger enn kjønnsløse kjedebutikker fylt med billig pizza og hurtigmat er hevet over enhver tvil.

Før kjøpesentrene kom hadde vi dessuten et levende sentrum, som altså strakte seg mye lenger øst enn hva som er tilfelle i dag. Den gang sto for øvrig tømmerfløteren trygt på torget, chips ble levert i kremmerhus-poser og byens vannfontener var fylt med vann.

Spilt hockey-sjampis

I ettertid var det spilt champagne, de edle dråpene Per Christian Knold og Igor Mishukov drakk i Sparta Amfi 19. mars 1995.

SEIER: Sparta-profilene Per Christian Knold og Igor Mishukov feirer kvalifiseringsseieren over Lørenskog i 1995. Knold og Mishukov er to av historiens beste Sparta-spillere.

Det de to hockey-elegantene, begge to av Spartas beste menn gjennom alle tider, ikke kunne vite denne søndagskvelden, var at kampen de nylig hadde spilt var den siste «gamle» Sparta spilte før klubben havnet i skifteretten og slått konkurs. 1. juni 1995 leverte daværende Sparta-formann Sture Berg papirene til skifteretten. Da var et foreløpig punktum satt for en lang og fantastisk hockeyhistorie i Sarpsborg.

Men som vi alle vet lå ikke Sparta lenge med brukket rygg. Viljen til å komme tilbake var stor blant klubbens ledere, og på rekordtid slo Brevik-klubben seg tilbake til den absolutte norgestoppen. I dag spilles nok en gang eliteseriekamp i Sparta Amfi når Stavanger kommer på besøk til det som kan bli en ny hockeyfest i landets eldste ishall. Jeg har sett urtallige kamper i Amfi´n – og jeg gleder meg til kveldens dyst.

Tilbake til dagens bilde, som jeg altså tok i Sparta-garderoben 19. mars 1995. Årsaken til champagnefeiringen er det faktum at Sparta gjennom 6-2-seieren over Lørenskog sikret eliteserieplassen også for sesongen 1995/96. Sparta havnet helt sist i eliteserien sesongen 1994/95, og måtte gjennom en kvalifiseringsserie mot Trondheim, Lørenskog og Frisk-Asker for å unngå nedrykk. Trønderne i TIK var helt overlegne, og vant serien med 12 poeng og full pott, mens Sparta var avhengig av seier over Lørenskog i den siste kampen for å komme foran romerikingene på tabellen. Det klarte de. Igor Mishukov (2), Truls Andersen, Reino Johansen, Stig Olsen og Ole Martin Stenersen scoret målene da Sparta vant 6–2 foran 1.121 tilskuere i Sparta Amfi.

«Framtiden i deres hender» skrev SAs daværende sportsjournalist Petter Kalnes i en kommentar dagen etter kampen. Artikkelen var illustrert med bilder av Pavel Soudsky og Truls Andersen. Soudsky var påtenkt rollen som Spartas nye hovedtrener, mens den unge backen Andersen var symbolet på framtidens Sparta-spiller. I tillegg ble det spekulert i om landslagskeeper Robert Schistad var på vei til Sparta. To og en halv måned senere skulle det vise seg at alle spekulasjonene forsvant i økonomiske problemer så store at de ikke kunne rettes opp.

Heldigvis er dette historie nå. Sparta reiste seg mesterlig som så ofte før, og jeg husker fortsatt følelsen da hele byen sto med hendene over hodet og feiret NM-gullet i Sparta Amfi 2011. Stavanger var slått i finalen, og årets seriemestere kunne også kalle seg norgesmester.

I kveld er det på’n igjen. I «hockeytown». Laget hele Sarpsborg elsker skal nok en gang kjempe om seriepoeng.

Jeg ønsker lykke til!