Viser arkivet for stikkord valdres

Yndige Valdres

Høstfjellet generelt og Tisleidalen spesielt gir meg både ro og fornyet kraft.
Årets september ble den første uten hytte i Tisleidalen. Den ble nylig solgt.
Men det ble en tur til yndige Valdres i år også. Og det blir definitivt flere turer.
I september er fjellet kledd i sin vakreste skrud. I år ikke like fargesprakende som tidligere.

Voldsomme nedbørsmengder og en spesiell sopp gjør at fjellandskapet ikke er like fargesprakende denne høsten. Nevnte sopp gjør dog ingen varig skade. Derfor er det bare å glede seg til neste år.
Men ei heller denne gang ble det noen bomtur. Tisleidalen og Hærevann virket nesten like forlokkende på meg som vanlig. Frisk, deilig luft og flotte fotturer er den aller beste medisin en kan få.
På min vandring møtte jeg forventningsfulle og hyggelige rypejegere med minst like glade fuglehunder. I år hadde de også en del fugl å jakte på. Jeg støkket selv et kull, med det som ikke uten grunn, kalles fjellets gull. En flokk ryper i oppflukt er et fantastisk skue, og jeg skjønner dem som bruker mye av ferien sin på å følge sine hunder i fjellet.

Selv er jeg ingen jeger, men setter likevel stor pris på det vi kan høste i naturen. Bær og sopp har det vært mye av i høst, og jeg liker også å fiske ørret i Hærevann og andre vann, elver og bekker.
På disse tre bildene kan du ved selvsyn se hvor vakkert landskapet er. Selv uten de vanlige høstfargene.

De fleste seteridyller er ikke lenger i bruk og etterlater seg værbitte bygninger.

Det er som et nasjonalromantisk aktstykke. De slitte og umalte bygningene gir et matt gjenskinn i vannkanten.

Bildet er tatt i Valdres i 1973 – i Tisleidalen. Det er en rekke setre i området og var nok i drift gjennom 60-tallet og kanskje i begynnelsen av 70-årene. Kyr og sauer skulle til fjells for friskt sommerfor. Og seterjentene jobbet strie dager med melking og ysting av smør og ost.

Det finnes vel fortsatt noen setre i drift med nostalgiske seterjenter på sommerjobb som et livat turistinnslag. Men kommersiell drift er på hell.
Som husene på bildet, om de ikke benyttes som feriesteder.
De minner nærmest om russiske bygninger på landsbygda i laftet tømmer og beskjedent utrustet med kledningsbord.

Og sovjetisk påvirkning har det vært på andre alarmerende måter i Valdres. Sammenbruddet i den ukrainske Tjernobyl-reaktoren spydde ut radioaktivt materiale over store deler av Europa.

Fortsatt er dette virksomt i Valdres – 24 år etter ulykken.

Sauedrift er en betydelig næring i Valdres, og fortsatt må dyra få annen foring før slakting på grunn av for høyt becquerel-innhold i kroppene. Ikke langt fra seteren på bildet finner vi Tisleifjorden. Her frarådet myndighetene å spise ørreten etter atomulykken.

Mer enn to tiår etter sliter fortsatt natur og dyr med ettervirkninger av det formidable atomutslippet. Det viser at vi må ytterst skånsomt behandle den dyrebare naturen vi har rundt oss.